Myndige italienske ekspeditriser, og historien om jakten på gjær i en liten italiensk fjellby

Nå som det er helg, og det som tidligere nevnt er litt kjølig ute er det deilig å sitte inne å dagdrømme "Om steder på jorden og mat jeg liker". Dette er for øvrig et fantastisk dikt av Jens Bjørneboe som alle bør lese . Men tilbake til det som var viktig i dag, dagdrømmer om varme steder.

For to år siden var Guri og Jeg i liten italiensk by, som navn egentlig ikke er så viktig for andre enn dem som kjenner til den, nord for Roma. Byen ligger et lite stykke inne i landet og høyt oppe på en fjelltopp. Byen er preget av at den ligger litt utenfor allfarvei og har bevart deler av det noe eldre og konservative Italia. Guri og jeg har vært på besøk her flere ganger, og har flere venner og bekjente i byen blant annet en kompis som driver med hester, honning og en gang i blant driver restaurant. 

Nå havner jeg egenlig litt på siden av det jeg hadde tenkt å skrive om. Dette skulle handle om brød. Som alt annet i Italia er brødbaking preget av tradisjon. I "vår" lille italienske by har de veldig godt brød, og det bakes og selges på det lokale bakeriet. Derfor er det ikke særlig mange som baker sitt eget brød i byen. Og det er her egentlig historie begynner, jeg har etter hvert utviklet en stor sans for hjemmebakt grissini. Du vet, de tørre brødpinnene du kan sitte å gnage på mens du sipper på et glass med rødvin. Sidne vi var i Italia fikk jeg det derfor over meg at det ville være morsomt, og veldig "autentisk" ( jeg vet det høres akkurat så pretensiøst som jeg følte meg da) å bake sine egne grissini i Italia.

Å skaffe godt mel er ikke noe problem, italieneren har et velutviklet og nøyaktig system for hvetemel, og dette selges neste i alle butikker. Gjær er også lett tilgjengelig, sel v om det for min del skulle vise seg å være noe mer komplisert å få tak i enn jeg hadde trodd til å begynne med. Noe jeg skal utdype om lit. Først er det like velig viktig å påpeke en liten utfordring knyttet til mine opphold i Italia. Jeg snakker ikke språket, og selv om de liker å innsitere på det så snakker heller ikke den gjengse italiener særlig godt engelsk, så det er en viss språkbarriere knyttet til kommunikasjon. Det er dog ikke slik at Italienere lar seg stoppe av slikt, de har som de fleste nasjoner med et visst ego en klokkeklar tro på at viss man ikke blir forstått så er det bare å snakke saktere og høyere. Alt dette kommer jeg tilbake til.

Som nevnt hadde jeg en plan om at jeg skulle bake hjemmelagde grisini, og for å gjøre dette trengte jeg mel og gjær. Melet var som nevnt ikke noe problem, gjær var derimot en helt annen sak. Gjær er yeast på engelsk ( hva det het på italiensk hadde jeg ingen aning om på tidspunktet, men har nå lært at det heter  lievito). Yeast har tydeligvis med min utale i Italienske ører en skremmende likhet med flertallsformen av gås på engelsk, altså geese.  Jeg regner med at de fleste kan se hvor dette går henne.

Så for å få tak i de nødvendige råvarene, mel og gjær, stakk jeg innom den nærmeste butikken omtalt som " lille connan" og forsøkte å forklare mitt ærend. Melet var det ikke noe problem å få tak, gjær derimot var noe mer komplisert. Jeg prøvde hardnakket å forklare at jeg trengte to pakker yeast, mens den heller ferme italienske ekspeditrisen forklarete meg at det var feile sesong for "two geese" Noe som var vanskelig å forstå for meg, siden jeg aldri hadde hørt om at det var noen sesong for gjær. Etter mye kroppsspråk, høylytt italiensk, og vifting med armene  klarte vi endelig å bli enig om at jeg skulle ha en kilo mel og to pakker med gjær.

Med dette trodde jeg at jeg var i mål, det gjenstod bare å få gjæren og komme seg gjennom kassa, men så enkelt var det ikke. Nå hadde den ferme ekspeditrisen forstått at melet og gjæren var til baking, og kunne fortelle meg at jeg ikke trengte noe av dette. Bakeriet lå nede i gaten, og de hadde ferskt brød og alt annet jeg kunne tenke meg hver dag. Jeg nikket samtykkende, og gjorde muligens dagens største bommert. Jeg forklart at jeg viste dette, men at jeg ( med vekt på jeg) ville bake selv. Sakte men sikkert gikk det opp for den ferme, men veldig vennelige, ekspeditrisen at: jeg ikke skulle ha to gjess, jeg  handlet ikke for min kone, og mest utenkelig av alt det var jeg ( altså en norsk mann) som hadde tenkt å gå hjem å forsøke å bake grissini. Med et siste forsøk gjorde hun sitt aller beste forsøk på å forklare meg bakeriets herligheter ( og indirekte hvor katastrofalt mitt forsøk kom til å ende) noe jeg nikket samtykkende til, nappet med meg to pakker gjær og kom meg endelig  gjennom kassa.

Etter en handletur som tok betraktelig lengre tid enn jeg hadde regnet med, kom jeg meg endelig til bake til kjøkkenet og fikk startet på baksten.  Og for dem som håper på en innrømmelse om nederlag og selvinnsikt så må jeg bare skuffe. Hjemmebakt grissini i Italia med god rødvin er akkurat så godt som forestilt. Den eneste moralen er at man ikke skal høre på ferme italienske ekspedetriser, men det er jeg også sikker på ikke er noen god ide. De pleier som oftest å mer rett en man liker å innrømme.

Grissini

Nok  til ca 30 til 40 grissini

500 g hvetemel ( eller viss du har tilgang på italienske kategorier: Tipo 00)

3 dl melk

70 g smør

30 g gjær

50 g parmesan

1/2 ss salt

Varm opp melken til 35 grader, og løs opp gjæren. Riv parmesanen og bland den i melet. Tilsett væsken og melet i en maskin, og la den gå til den er blitt til en smidig deig.

Dekk til deigen og la den heve i en halvtimes tid. Sett så deigen kaldt i ytterlige en time. På denne måten blir det mye enklere å rulle ut brødstengelen. Pensl litt oliven olje på et stekebrett, o g rull deigen ut til tynne strimler på størrelse med en blyant. Dekk til med plastfolie og etterhev på brett i en time.

Forvarm steikeovnen på 160 grader.

Brødstegene stekes til de er gyllenbrune