Farfar seilte hele sitt yrkesaktive liv, han var ikke hjemme mellom 1936 og 1945. Han rakk nemlig ikke å komme seg hjem til Norge før krigsutbruddet i 1940 og ble derfor innrullert i Nortaship. Etter å ha seilt gjennom hele krigen, overlevd konvoier i Atlanterhavet, bombing i middelhavet og det generelle sjømanns livet og hva det innebar fortsatte han og seile. Etter krigen fortsatte han og seile både i handelsflåten og i hvalfangst. Det finnes nok ikke et hav på denne kloden som han ikke har kokkelert på, hans virke lå mellom Hammerfest og dronning Mauds land.
Når jeg var liten var historier fra dette livet noe jeg drømte om. Om det var skrekkhistorier fra konvoifart over Atlanteren der skip ble torpedert og han hørte skipskamerater klamre seg til skipssidene i mørket. Kampen for å holde M/S Brattdal flytende etter å ha bli bomba av Stukas utenfor Hellas, eller om det var besøk av den merkelige personen Rasmus i Byssa i Sørishavet så stod ørene på pinne. Farfar var en hellt, og han var stuert. Og her kommer vi tilbake til stuertsyndromet. Som en sjømann som hadde overlevd både livet til sjøs og krigen var han i en gruppe som ble uglesett i etterkrigstiden, han var krigsseiler. En gruppe med menn som alt for ofte forsvant inn i mareritt og alkohol. Farfar var heldigvis ikke en av dem, han kom tilbake etter krigen og giftet seg med Farmor, og tok seg av pappa . Men nå sporer jeg av igjen. Pappa sa at de gangene farfar våkent drivende våt av svette så var det ikke på grunn av mareritt om torpederinger eller bombing, men på grunn av mat. For å si det med farfars egne ord ” Vi er mitt i mellom statene og England da jeg innser at de ikke er mer poteter igjen”. Det er dette som er stuersyndromet kort forklart, redselen for å ha for lite mat. Etter at farfar pensjonerte seg skulle det vise seg at dette ikke bare var noe som fulgte yrket, det fulgte mannen. Hver gang farfar skulle handle eller lage mat, og det gjorde han ofte hjemme, så lagde han for mye. Den aller verst tenkelige hendelse var at det skulle vise seg bli for lite mat til gjestene.
Nå er det slik at farfar var den siste stuerten og sjømannen i familien, så en skulle tro at denne redselen for å gå tom for mat midt i Atlanteren skulle gå i graven med han. Men så feil kan man ta. Stuertsyndromet er smittsomt og muligens også arvelig. Alle som har truffet min far før et selskap, og spesielt oppunder jul ville forstå dette. Pappa er livredd for at det skal bli for lite mat, han er troende å lage så mye leverpostei, sylte og gravlaks til jul at vi spiser på den til langt ut i april. Saken ble ikke noe bedre av at etter at mamma og pappa skilte lag. Da pappa flyttet inn med Lucy fulgte Siri og Caroline med og med tiden ble Gunnar født. Så nå når Oddvar og jeg er på besøk kan vi lett bli syv eller mer til bords. Dette har ikke ført til mindre angst for å koke for lite. Pappas stuertsyndrom kan da også forklares, faren hans var stuert, han liker å koke for en stor familie, men det stopper ikke der. Jeg lide av det samme. Viss jeg må lage mat til Guri og meg eller flere så er det verste som kan skje at det skulle bli for lite. Nå vil de fleste si at dette bare er en morsom familieting, en unnskyldning for å lage mat. Men Guri samboern min er like så glad i å koke som meg, og lider også under bekymringer om å lage for lite. Og tro det eller ei, hennes morfar var kokk på en fiskebåt.
Det skal vel egentlig ikke så mye innsikt til å skjønne at denne bloggen i all hovedsak kommer til å dreie seg rundt mat.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar