En kjøkkenmaskins lidelser

Kjøkkenmaskiner er noe man aldri kan prise seg lykkelig nok for å være i besittelse av. Dette er oppfinnelsene som gjør utrolig mange kjøkkenprosjekter levelig. Og etter hvert begynner vi  å opparbeide oss en anselig samling. Den eldste, eller fram til nylig eldste, maskinen er en Kenwood Chef fra rundt 1960 et eller annet. En fantastisk liten sak, som gjør de fleste jobber den blir satt til .

Det var derfor ikke uten grunn at jeg stod med hjerte i halsen for 6 måneder side. På kjøkken golvet lå vår trofaste, og gamle, Kenwood  med restene av glassbollen og en bolledeig.  Et par minutter med uoppmerksomhet fra min side, samt en liten ulempe med eldre Kenwood maskiner, nemlig deres manglende evne til å stå stille førte til at hele sulamitten hadde hoppet ned av kjøkkenbenken.

Viss dette hadde vært en hvilken som helts annen kjøkkenmaskin, eller annen dings, på kjøkkenet hadde jeg tatt det med  en ganske stor ro. Ting får fra tid til anen i filler, og det er stort sett noe man bare må leve med, men dette var ikke en hvilken som helts maskin. Dette var  Kenwood Chefen som  Guri hadde fått av sin mor som hadde fått den av Guris mormor, og som hadde vært i familien hennes i bokstavelig talt en mannsalder . Dette var en maskin som hadde eltet ubeskrivelige mengder med brø- og bolledeiger og som mange trøndersk/Jærske barndomsminner er knyttet til.

Hell i uhell var at det kun var bollen som gått i tusen knas, selve maskinen var tydeligvis konstruert med en vilje om varighet som ikke lenger eksisterer i varer lenger. Så selv om det så mørkt ut var ikke alt håp ute. Aldri har jeg  vært så raskt på Finn på jakt etter noe, og aldri har jeg vært mer begeistret for fremmede mennesker behov for å kvite seg med ting.

Ca 15  minutter etter at katastrofen hadde inntruffet hadde jeg funnet en sjarmerende dame i Moss som skulle selge sin Kenwood Chef fra ca 1980 et eller annet, en rask avtale ble inngått, og undertegnede krysset fingeren for at det ikke hadde skjedd noen grunnlegende design endringer i Kenwood Chefs sin bolle mellom 1960 et eller annet og 1980 et eller annet.  For viss det skulle vise seg å være realiteten ville jakten på en ny bolle gå fra vanskelig til nesten umulig.

Med mange lovord om veteransbilenes fantastiske sider, og løfte om å dekke bensinutgifter ,ble min yngre  bror og hans nyanskaffede Ford Granada overbevist om at det ville være moro med   en times tur til Moss der en passelig slump med kroner samt en kjøkkenmaskin skulle bytte eier. Et par timer etter glassbollens endelikt sto jeg med en "ny" kenwodd Chef og kunne med stor glede konstatere at bollen passet. Det eneste skåret i gleden var at  bollen var av plasts. Så selv nå 6 måneder seinere fortsetter jakten.

Den fatale bolledeigens opprinnelse    

1 kg mel

5 dl melk kald

150 g sukker

15 g salt

15 g kardemomme

1 egg

50 g gjær

150 g smør i biter

200 g rosiner ( valgfritt)

Viss du skal bruke rosiner i deigen så legg disse i varmt vann i 30 minutter

Bland sammen alle de tørre ingrediensene. Løs opp gjær i melk og tilsett sammen med egg. La det hele elte i 15 minutter. Tilsett så smøret, og la dette bli eltet inn. La maskinen så gå i ca 15 minutter. Tilslutt heller du vannet av rosinene og strør litt mel over dem, ha dem så i maskinen og la dem bli eltet inn.

Dekk deigen til med en klede eller plastfilm, og la den heve til dobbel størrelse

Slå deigen ned, og bak ut boller. Boller på mellom 100 og 150 gram gjør seg. La bollene heve til dobbel størrelse. Pensl med egg og steik i midt i ovnen på 180 grader i ca 18 minutter ( eller til bollene er ferdige)