Villfarne skandinavere i Williamsburg

Skoleboller? Hva er greia med skandinavia i Williamasburg? Holder det ikke med "Swedish konditori" nedi gata undres Stuerten og Skribenten. Menyen til "Bakeri" kan få en til å tro at man befinner seg en urnosk kaffe i distriktet, men der stopper også alle likheter. Damene i bak disken er kledd i blå overoller, og en av dem viser underarmer, som vil få den mest veltrente hipster til å blekne av skrekk, mens hun knar brødene som snart skal konsumeres av overirige frokostkunder.

Frokosten er et kapitel for seg selv, her er det ikke snakk om amerikansk overdådighet. Fokuset er på førsteklasses bakervarer, akkompagnert av utøskt sylteøy, og viss man er slikt anlagt hard kokt egg og tomat, og kaffe. Når man eventuelt er ferdig med ngjærdeigen og føler at dette ikke var nok kan man avslutte med en lemontart og blåbærmuffin.

Frokosten på "Bakeri" er kanskje ikke det første man tenker på når man er i lander som har gitt oss panekaker med lønnesirup og bacon, men hva fjør nå det. Dette er stedet for en avslapper start på dagen, og en drivende god frokost, som gir deg den akkurat rette mengden energi for å pløye gjennom en fire timers utstilling med essensiell amerikans kunst på Whitneys.

Ps. Viss man skulle underes over hvordan Skoleboller dukker opp i Williamsburg er det av den enkle grunn at en eller annen norsk dame har funnet det for godt å slå seg ned der og starte "Bakeri".

Bakfull...

 Bakfull...det finnes få ting i livet som tilsvarer den følelsen, og man er sjeldent mer sjesken på "trashmat" en da. Heldigvis finnes det en løsning for slikt. En løsning som dreier rundt kjøtt, tid og røyk nemlig barbeque og her er det ikke snakk om pinglete norsk grilling.

Mables (Smokehouse and banquet hall) ligger klemt inn mellom Brooklyn bryggeri og The wiskey Brooklyn. Lukten av røyk og bbq-saus makter nesten å rivalisere  dunsten av malt og humle som dominerer gata. 

Etter røslige mengder med Pulled pork, Spareribs, Brisket i skiver, lenker med pølser, Mac and cheese, Coleslaw, Philip K Dick, Torgrim Eggen, et par I.P.A og sekstimer med en blanding av seig sørstatsrock og klassisk country begynner ting å lysne mens sola går ned overr Williamsburg.

Verdt å vente på

Five Leaves er stedet hvor du aldri blir kul nok for bartenderen. Det er også stedet hvor de har truffle fries.

Hvis du skulle være i Williamsburg og lure på hvor du burde henge for å være blant de hippeste, vær sikker på en ting: Hvis du holder deg rundt Bedford Ave, er du innafor. Og er du på Five Leaves, rundt brunsj er du enten jævlig heldig eller har stått ei time i kø.

Sett deg ved et marmorbord, bestill en lokal øl og la være å spørre bartenderen om de har wifi av fare for å bli kasta ut med blikket. Dropp også å dra opp Lonely Planet New York. Her henger de lokale og vi som later som om vi er en av dem.

Five Leaves er fullt av tatoverte folk med ansiktshår av begge kjønn, servitørene inkludert, og de spiller bare musikk fra vinyl. De har sandwicher du ikke turte drømme om da du lette etter ledig kafebord en Oslolørdag i februar, med alt fra pork belly til lammerilette til feite østers. Og det er ikke et menneske der som drukner deg i de sedvanlige, amerikanske "honey"-ene du begynner å bli sånn passe lei av.

Fra ei luke i vinduet selger de take away-kaffe. Den er det også verdt å vente på.

Om skotter, og wisky, uten skjeggvekst

Man kan si mye om New York financial district, og mye av det er ikke pent, men en ting kan de her: Drinker. Baren het Vintry, lokalet var folketomet med untak av en forvillet barnefamilie som spiste en burger i hjørnet. Bartenderen var en bortkommet skotte med en fortid fra engelske cruiseskip på norskekysten. 

"Old-fashion and a Manhattan? Two of my favorite drinks". Mannen kunne sjarmert fanden på flatmark, og for den saks skyld solgt sand i Sahara, så bortkommen var han nok ikke likevel. Skribenten lurer på om han kan fortelle henne hva hun trenger å vite om amerikansk wiskey. Det korte svaret var "den er ikke skotsk, men denne fra Kenntucky er ikke så dum", han varmet tydeligvis bare opp for plutselig begynte smaksprøver på både det ene og andre å dukke opp. Alt fra brennerier med flere generasjoner på baken, til ferskere varer som f.eks en Bourbon fra Brooklyn brygger i et badekar (den var det ikke mye pent å si om så vi lar det være med badekaret). Drinkene var fantastiske, barnefamilien ble etterhvert byttet ut med en gråsprengt kaptein fra US air force og baren ble sakte men sikkert full på samme måte som det sakte, men sikkert, ble det på tide å gå. 

Bartenderen lurte på hvor vi bodde. "Williamsburg? My wife wants ut to move there, but I can't grow facial hair, so we probably won't" var hans siste ord til oss. Det var synd, tenkte vi, for på et sted der alle er hipstere så ville den ekte hipstern vært den glattbarberte skotten.

Carrie på Montmartre

  

Hotel Chantelle er stedet du går hvis du befinner deg på Manhattan og angrer på at du ikke tok ferien i Paris. Men du kan gå dit ellers også. For eksempel for å observere den store andelen chicks i Lower East Side som tror de er Audrey Hepburn eller Amelie midt på Montmartre.

Eller for å spise. Maten tror også den er midt på Montmartre, men det er helt ok når det er snakk om perfekte crepes og mimosas til en dollar. Blir det for lite amerikansk, lurer det også noe grilla ost rundt hjørnet, og du har alltid muligheten til å bestille an extra side of bacon.

Den beste grunnen til å komme hit en lørdag eller søndag formiddag, er likevel det jazzbandet som står i et hjørne og spiller tradjazz og lyset fra glasstaket som får deg til å tro at det er sommer midt i februar.

Så får det heller være at servitørene er vimete og venninnegjengene er bråkete. Bare dynk huet i mint julep og gjem deg bak boka di og drit hvor du er i verden.

Eggende Egg

Notater fra Skribenten og Stuerten sin New York tur.

Viss du av en eller annen grunn har fått det for deg at Løkka er hipsterenes Mekka så tar du feil. Mekka er her i Williamsburg, og når de spiser frokost så spiser de den på Egg. Egg har fått så mye omtale, og skryt, av de rette menneskene her at man skulle tro at det var snakk om "the second coming", men det er det ikke. Det er i hovedsak snakk om egg.

Selv om stedet er er okkupert, både inne og ute, av skjeggete menn og tatoverte damer med hornbriller som er villig til å vente overaskende lenge på frokosten sin så har Egg heldigvis ikke valgt å ha reservasjonsmulighet. Her må man stille opp, markere hvor man er i køen for så å vente. Heldigvis har stedet forstått kaffens lindrende egenskaper og satt fram selvbetjening for dem som står i kø.

Det avlange rommet er spartansk innredet , det mest farverike i rommet er farvestiftene som er satt på bordene. De er der antagelig for å sysselsette barn, og barnlige hipstere, mens man venter på maten.

Egg er et av de stedene som rammes av berømelsens pris. Viss vi ikke hadde visst en ting om dem, og bare snublet over stedet, så ville jeg skrevet at frokosten var genial, men siden den er så opphauset og for å bruke krompens ord "fremsnakket" blir det egentlig litt kjedelig. Det er på ingen måte noe galt med baconet (hjemmespeket og hjemmerøkt), eggerøra (nydelig kremet med et hint av pecorino), sconsen (nybakt) eller fordensaks skyld kaffen og juicen, men det er bare bacon, eggerøre, scons, kaffe og juice.

Hvorfor skal du likevel besøke stedet? Egg er mer enn maten, det er også stemmning. Selv om stedet, maten, servitørene, gjestene og lampene Instagrammes med en hyppighet som bare kan beskrives som skremmende, og hipsterfaktoren er høyere enn i en foredragssal på Blindern der man disser Girls så er Egg rett og slett et utrolig trivelig sted, og et sted man bør besøke viss man er i nærheten. Forstå det den som kan.

Ved reisens start.

Oslo - Amsterdam, Amsterdam - Paris, to timer forsinkelse i Paris, Paris - JFK, JFK - Williamsburg, lete ette nøkler på Bedford Av kl tre om natta, endelig framme, sove...

Sola lyser opp rommet, fuglekvitteret tar seg opp i bakgården. Klokka er omtrent et på ettermiddagen i Oslo, men ikke mer en syv på morran her. Det er lenge sidne jeg har vært lys våken og opplagt på det tidspunktet i en ferie, men akkurat nå kan jeg ikke vente med å komme opp, noe som ikke begeistrer Skribentne i like stor grad. Hun foretrekker å sløve på morrakvisten når hun har fri, så jeg klarer å presse en timestid til i senga.

Klokka åtte slår kaffetørsten til, det er ikke lenger snakk om. Opp, opp, opp, vi må stå opp. Skribenten kjenner lusa på gangen, det er mer irriterende å ha meg i senga enn å stå opp. Williamsburg viser seg fra sin beste side. sola skinner og man kan bli forledet til å tro at det er varmt.

Her kommer Skribenten og Stuertens matorienterte eskepader til å komme litt fra og til de neste fjorten dagene.